Nesten alle bygg kan gjennom valg i utførelsesfasen CO2-optimaliseres; produkter og løsninger som gir det beste CO2-avtrykket er som oftest dyrere enn løsninger med et dårligere avtrykk, og her står det på vilje til valg hos tiltakshaver / krav fra kommune eller stat, heller enn muligheter. Men de mest miljøvennlige valgene har ofte utfordringer i industrialisert produksjon. Siden alt i prinsippet kan CO2-optimaliseres, vil den største gevinsten komme gjennom å gjøre tiltak på hvor / hva / hvor mye som bygges. Dersom man vil redusere forbruket så må man bygge mindre, og det man bygger må ha bedre kvalitet. Dette har blitt en rød tråd gjennom arbeidet i ZIS AS // ZeroImpactStrategies – reduserte løsninger men med varig kvalitet.
Det er flere utfordringer ved CO2-regnskap og livsløps-beregninger: Den normerte levetiden som det regnes mot er på 60 år. Ved å gjøre kvalitetsvalg og velge varige materialer, vil disse oftest vare mye lenger enn de normerte 60 år, som man må bruke i beregningene. I motsatt ende kan visse materialer og løsninger ha en mye kortere levetid enn disse 60 årene, og dermed fremstå som mer miljøvennlige enn de faktisk er. Samtidig utføres beregningene med en standardisert avgrensning rundt hvilke påvirkninger som skal regnes med, og hvilke som ikke skal regnes med, når mijløpåvirkningen skal dokumenteres i en EPD. Selv om dette er standardisert, gir dette tidvis feil beskrivelse av faktisk miljøpåvirkning som følge av materialet – rett og slett fordi mer perifer miljøpåvirkning som følge av material-produksjonen lander «utenfor» regnestykket. Man ser oftere og oftere at materialer blir skiftet ut lenge før ønsket levetid, både av estetiske grunner, men også av slitasje og at de ikke er varige nok. Det er derfor viktig med det riktige tankesettet når man går inn i et prosjekt og gjør initielle vurderinger, og når man vurderer det eksisterende man har til rådighet – dersom materialene egner seg for mange års videre levetid må man selvsagt jobbe for at disse benyttes videre, alternativt gjenbrukes hvis videre bruk ikke er mulig.
Når det kommer til overordnet planlegging og større strategiske retningsvalg blir forståelsen av miljøriktige valg ennå vanskeligere; boligbyggingen har over lenger tid har vært beskrevet som nødvendig på grunn av boligmangel. Men generelt går CO2-avtrykket per person opp, da den virkelige veksten i boligmarkedet skjer som følge av økt CO2-avtrykk per person, heller enn enhetsbehov. Her må forbruksvanene endres, bort fra et ønske om stadig bedre komfort og mer areal, og markedet må rigges mer for transformasjon fra større mot mindre enheter. Arealforbruket per person må ned om man skal få reell effekt på klima-avtrykket. I løpet av de siste 15 årene har synet på bærekraftige miljøer gradvis endret seg, og jeg har i dag et mye bredere syn på hva som skal til for at et område blir bærekraftig. Det omfatter i vel så stor grad omgivelser som er vennlige overfor menneskene som bruker de, variasjon i bruk tilgjengelig for alle, og stor integrasjon av grønt og tilgjengelige fellesarealer og funksjoner. Det er viktig å fokusere på å løse alle sine hverdagsbehov lokalt og i nærområdet, og å satse på strategier som underbygger dette. Ved å velge løsninger som har god kvalitet, viser man omsorg for alle som ferdes i omgivelsene.
Det vanskeligste ved å ta reelle bærekraftige valg, er at vi må innse at de medfører at man må begrense seg; gjøre mindre og forbruke mindre. Og for arkitekter betyr dette da som bunnlinje også mindre oppdrag i størrelse / omfang, med mindre økonomiske rammer. Dette er kontraproduktivt i forhold til den bedriftsmessige utviklingen av bransjen, og har derfor som oftest vært underkommunisert inn i prosesser. Dette er nok også hovedårsaken til at man etter 15-20 år med massivt fokus på bærekraft og miljø-løsninger fremdeles ikke har fått ned klimaavtrykket til byggebransjen nevneverdig.
Motto I – research konkurranse om miljøvenlig byområde, Strømsø Drammen. Les mer…
Den åpne arkitektkonkurransen om Strømsø var et godt utgangspunkt for å utvikle noen generelle strategier for bærekraftig planlegging og strategisk områdeutvikling, med fokus på å få til et redusert CO2-avtrykk. Området er en eksisterende bystruktur, og fokuset ble derfor på transformasjon av det eksisterende. Potensielle tiltak, som utgangspunkt for et konkurranseutkast.
Områdeprogram Floa-området, Fredrikstad – med Griff Arkitektur. Les mer…
I 2012 ble det utarbeidet et områdeprogram for Floa-området i Fredrikstad, med et sterkt miljøfokus på lette additive strategier som kunne være robuste og stå seg over tid. Det inneholdt en researchdel som omfattet bl a tidligere initiativ og potensialer i området, en medvirkningsdel som hentet innspill fra daværende aktører i området, og en forslagsdel der man oppsummerte og ga åpne føringer for videre planarbeide som t eks lokale detaljreguleringsplaner.
Dokumentet besto av analyser og evalueringer av både bygningsmasse og uterom for å finne potensialet m h t å redusere CO2-avtrykket – både gjennom styrt bruk og styrt transformasjon. En strategi var et helsetriangel, som benyttet seg av åpningen av Veumbekken og hoved- alléen gjennom holmen til å skape en grønn rekreasjons- og aktivitetsløype, slik at man bandt sammen området på en ny måte.
Det var en god del eksisterende bygningsmasse innen programområdet, i varierende befatning, men hovedfokuset var på å gjenbruke / ombruke så store deler av denne bygningsmassen som mulig. Det samme gjaldt de åpne offentlige uterommene. Et av de mest karakteristiske byggene innen området, teglfabrikkslokalene til Sleipner, ble foreslått tatt vare på i sin opprinnelige form og over tid bli tatt i bruk til offentlig formål – t eks bydelsbarnehage.
Åpen konkurranse om utviklingen av Flensborgarhöfn og Óseyrarsvæðið, Hafnarfjörður Ísland.
I 2018 ble det avholdt en åpen konkurranse om utviklingen av en del av havneområdet i Hafnarfjördur ved Reykjavík, kalt Flensborgarhöfn og Óseyrarsvæðið. Havneområdet lå åpent for transformasjon, men over tid, da mange funksjoner som lettindustri / lager / grovsalg fremdeles fungerer godt innen området. Konkurranseforslaget legger derfor til rette for en styrt gradvis transformasjon mot en opplevelsesrettet bruk, og mer utadvendt salg / næring i de fremste havneområdene, mens bak-arealene fremdeles fungerer som i dag med grøvre bruk. Estetikken tar også utgangspunkt i det eksisterende med sine unike småbygg og havneelementer, og legger til forfinede nye strukturer som kontrast. Forslaget ble applaudert for sin lette approach, men en lett strategi blir også kritisert for ikke å skape god nok utnyttelse, siden andel ny bygningsmasse blir mindre enn ved rene sanerings- og nybyggingsstrategier.
Andre plan- og strategiprosjekter
Idretts- og Nærområdeanlegg Torp (EX3)
Lyngás